Skip Navigation

Aiming For Enrike

Kun to unge musikere med en sterk felles vilje for å skape en ny, original lyd. Ved å fryktløst slenge seg inn i et sjangerforvirrende landskap og samtidig stole blindt på egen intuisjon.

Et slags presseskriv av Erlend Mokkelbost.

Av og til dukker det opp band man rett og slett ikke kan unngå å forelske seg i. Slik var det med Aiming For Enrike første gang jeg så de, en fredagskveld i Oslo. Duo en ruslet forsiktig opp på scenen, og minutter senere hadde de gitt meg og noen andre en av de mest kraftfulle opplevelsene vi hadde hatt på flere år. Intrikat og energisk musikk har alltid vært viktig for meg, spesielt i tiden jeg tilbragte i bandene JR Ewing og KILLL.

Interessen ebbet ut noe i midten av 20-åra, idet jeg begynte å føle at noble begrep som ”eksperimentering ”og ”vågalhet” var noe man i langt større grad fant i andre musikksjangre enn de etterhvert pietistiske undergrunnsmiljøene jeg til da hadde vært en stor del av. Det føltes derfor ekstra deilig når jeg noen år senere kan få meg real en smekk på kjeften, og bli dratt ut av en den komfortable bobla der ”alt var bedre før”.

Aiming For Enrike sto nemlig for akkurat den nysgjerrigheten, utbrytertrangen og friheten som i min bok gjør musikk interessant, selv om de spilte på velkjente strenger i form av sitt fokus på eksplosivitet og energi.

Bandet beviser at det kun trengs to unge musikere med en sterk felles vilje for å skape en ny, original lyd. Ved å fryktløst slenge seg inn i et sjangerforvirrende landskap og samtidig stole blindt på egen intuisjon lager de en form for musikk som – både på plate og i konsertsammenheng – får blodet til å bruse.