Trondheim, Trondheim, Trondheim <3

 

Da Kari Harneshaug slapp debutalbumet sitt i 2012 ble hun omtalt som Trondheims PJ Harvey, en hedersbetegnelse som har fått godt fotfeste. Albumet, som ble skrevet som en del av Karis mastergradsoppgave i musikkvitenskap ved NTNU, mottok femmere på terningen fra publikasjoner som Adressa og Spirit, blant annet. Anmeldere så vel som lyttere falt for hennes minimalistiske men storslagne lydbilde, hvor den kraftige vokalen bæres fram av skarpe gitarer og et bluestungt driv.

Albumet «We Were Closer to the End», som ble sluppet tidligere i år, markerer en aldri så liten twist i Kari Harneshaugs lydbilde, med utelukkende positivt fortegn. Innimellom smyger det seg inn forførende synther og klang, som i den filmatiske låta «When the Days Creep Up on Us», og det er i det hele tatt gjort mer plass til dybde og melodi, uten at energien og råskapen har måttet vike.

DJ Reggie Got Beats inntar førersetet og tar med seg RGB Unit til Marinen, og det med boogiebrask og discobram!

Det er iallfall mye som antyder at det blir lokale beatbyger på Pstereo-plena når DJen og trommeslageren Egil Reistadbakk aka Reggie Got Beats tar med seg sitt ensemble for å diske opp med smellfeit bass, et formidabelt trommedriv og sylfrekk gitar, det hele akkompagnert av uovertruffent vokalarbeid signert Kari Eskild.

Da Snøskred slapp debutskiva «Whiteout» etter å ha skiftet navn fra The Avalanche i 2012 lot ikke lovordene om Trondheimsbandet vente på seg. Full utnyttelse av alle medlemmers sangprakt akkompagnert av vindskeive gitarer og støyete popmelodier gjorde at bandet bemerket seg som et snøfriskt pust i byens musikkmiljø.

Ikke for det, Snøskred fikk oppmerksomhet og skryt lenge før førsteskiva – bandet ble blant annet trukket fram som et av by:Larms høydepunkter samme år av amerikansk presse. Ikke verst!

Med andreskiva «Empty House» fra tidligere i år har de tonet ned shoegaze-tilnærmingen til støypop en hel del, og gått nærmere inn på den delen av lydbildet som minner mer om Sonic Youth enn My Bloody Valentine. Resultatet er fabelaktig. Lydbildet er fremdeles romslig og flerdimensjonalt, og selv om sounden er ørlite mer «rett fram» enn på forrige album har Snøskred iallfall tilgjengeliggjort seg ytterligere uten å la det gå på integriteten løs.